Inni granskauen til oppfordring

"Hvordan går det med skrivingen din da?" , spurte kona til forfatteren langt inne i granskauen. 

Vi satt foran den "Hans og Grete" aktige hytta med en kaffekopp mellom hendene. Jeg kvapp til, kjente hjertet pumpe kraftigere i det jeg hørte fuglene kvitre inni skogen. Hun visste at jeg hadde skrevet noen dikt og noveller for år siden. Spørsmålet føltes ubehagelig og jeg var i en ny sårbar periode av livet. På et merkelig ubevisst vis fant jeg frem latteren og formidlet at skrivingen var et avsluttet kapittel.  Kroppen hadde tolket spørsmålet som et angrep. Manøvrerings metoden  ble latteren som en understreking av at de skrevne ordene mine var uten betydning.

"Du bør i  det minste sende inn manus for en vurdering", oppfordret hun før vi lot samtalen gli over til et tryggere område.

Den sommeren fulgte jeg min far nært gjennom hans siste tid i  livet. Hans bekymringer, fortvilelse, tanker, tårer, sykdommer og plager, som etter hvert ble et repeterende ønske om døden, spiste seg inn i sinnet mitt. Jeg vasket, stelte og gav ham sitt siste måltid. Så ble tidskappen tatt av og han var fri.

Det var da jeg fant frem den gamle boka med de ubetydelige ordene.

Diktene og novellene fra tidligere faser i livet. Plutselig kom nye dikt dalende som ut av intet, i øyeblikk av mindfulness. Jeg forsto ikke hvorfor alle diktene kom i en språkprakt som jeg ikke mestret fullt ut, men slik var det. Jeg måtte bare ta i mot den gamle målformen som på et underlig vis formet seg i korte dikt.

En kveld i september husket jeg det ubehagelige spørsmålet fra kona til forfatteren - den inni granskauens oppfordringen om i det minste å sende inn manus for vurdering. Så gjorde jeg det.

"Alt har en begynnelse og alt starter i det små..."